15.03.2011

I løpet av dette utvekslingsåret har jeg opplevd så mye bra. Jeg har fått så mange gode venner som jeg kommer til å savne veldig mye! Jeg bor hos en kjempe fin familie som gjør alt for meg. Stedet jeg bor på er kjempe fint, sier ikke nei takk til 30 varmegrader i februar/mars, skolen er kjempe bra. Jeg har bra lærere, og skolearbeid går bra. Men i løpet av dette året har jeg fått opplevd så utrolig mye trist. Ikke noe som nødvendigvis har skjedd med meg, men noe som har skjedd med folk jeg er veldig glad i. I høst var det en periode hvor alt jeg ville var å dra hjem og være med vennene mine som gikk igjennom en helt forferdelig tid. Senere får jeg vite at det er venner som har måtte gå igjennom forskjellige sykdommer. Nærme familievenner som har gått bort og nylig noe så helt tragisk jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Alt jeg vil er å være med de personene som går igjennom en så utrolig tøff og tragisk tid. Og jeg føler meg bare nytteløs, jeg sitter her borte og kan ikke gjøre noe. Det er stunder som det her hvor jeg virkelig er nede, og jeg klarer ikke forestille meg hvordan de har de. Jeg forberedte meg mye til det året her. Jeg tenkte hele tiden på det positive: jeg kommer til å oppleve noe helt nytt, bli kjent med mange nye mennesker, prøve nye ting i stedet for det negative: jeg kommer til å savne familie og venner, det kommer til å bli så hardt, jeg kommer til å gå glipp av så mye osv. Men noen ting kan man bare ikke forberede seg på. I morgen kommer familien min hit. Jeg gleder meg masse, selv om det blir andre ting å tenke på, så er de fortsatt her.
Jeg vil ikke at det her skal komme fram som at det er så synd på meg, poenget er at uansett hvor mye man forbereder seg, så kan fortsatt alt snus på hodet. I dag fikk jeg virkelig oppleve hvilke gode venner jeg har her. Og de er jeg evig takknemlig for.